De krenkede

I riktig gamle dager trodde man at man kom nærmere
Gud ved å piske seg selv. Så det at å være krenket
forbindes med høy moral er ingen ny ide. 

La meg bare si det rett ut. Jeg har ingen ting til overs for de krenkede. La meg forklare hvorfor.

Når du er krenket er du selvrettferdig, og du fremstår som om du har krav på sympati – du forlanger oppreisning for en urett begått mot deg. På bergensk kalles det å være ”brelete”.

Underforstått når du sier ”jeg er krenket” er kravet om at andre skal be om unkyldning for dine egne emosjonelle reaksjoner i en eller annen situasjon.

Dette er til forskjell fra om du er såret, eller skadet. Om du er året eller skadet, vekker du omsorgsgenet til dine medmennesker, og du blir tatt hånd om. Men er du krenket har du ingen slik rett. Krenkelsen går mest på din egen overfølsomhet, og ikke på den andre eller samfunnet.

Det er lett å se hvorfor dette må være riktig. Hvis den krenkede skulle ha rett på oppreisning, ville det – siden krenkelsen er en høyst privat opplevelse – alle og enhver påstå seg selv krenket og gjøre krav på vår omsorg. En snarvei til folks medfølelse finnes ikke.

Krenkelser hører sammen med æresbegrepet. Jeg har påstått ovenfor at det ikke er noe som har gått i stykker eller blitt skadet ved en krenkelse. Men det er jo ikke helt rett. Det som ødelegges ved en krenkelse er oftest individets selvbilde av seg selv som god. Men et selvbilde er kun en maske, en rolle vi ifører oss ovenfor andre.

Logikken bak mange opplevde krenkelser er av typen ”Jeg er da bare snill, så når jeg gråter må det være fordi du er slem mot meg!”

Det er å hoppe bukk over mange ledd. For at du skal straffes for å skade noen, kreves forsett, en handling og et resultat. Den krenkede hopper bukk over de to første, og tar snarveien rett

i mål og vifter med resultatet og håper at ingen ser at de to første mangler.

Krenkelse er altså en voldhandling som offeret påfører seg selv, uavhengig av andres forsett eller handling.

Det å kreve den ene straffet for et resultat på den andre med kun resultatet som bevis holder ikke verken moralsk eller logisk.

Den krenkede prøver gjerne å bevise en årsakskjede ved krenkelser gjennom å snakke om at den som krenket ”gjorde noe vondt mot meg!” Ofte er slike vondter noen ord i en samtale, eller mangel på handling, eller handling som ikke er sårende, men som kan tolkes som sårende – og tydelig blir tolket slik av den krenkede.

Og her avsporer ofte diskusjonen av en krenkelse. I stedet for å avvise krenkelsen som urimelig, begynner de fleste empatiske menensker å diskutere hvorvidt det som skjedde var sårende. Denne diskusjonen sporer igjen av ved at man innfører en subjektivitet i det å såre – man gjør såret til et virtuelt sår – et ikke synlig sår. Når man har gjort det – og de som skal vurdere har latt seg – gjennom følelsen av å være åpne og empatiske – lure til å tro på usynlige sår, kan den krenkede vinne frem ved å vise resultatet av sårene – nemlig det hun har lidd på grunn av såret selvbilde.

Det fine med virkelige slosskamper og virkelige sår, er at de kan fotograferes og folk kan se og ta på dem.

Virtuelle sår er kun en egenskap ved den som påstår å ha dem, og ikke virkelige i det hele tatt.

Det å tillate virtuelle sår er å påføre den krenkede enda mer lidelse ved å ta galskapen deres på alvor.

En gang krenket alltid krenket.

Den krenkede, særlig hvis vedkommende får støtte gjennom at andre ”ser” hennes usynlige sår, blir gjerne permanent krenket og derigjennom selvrettferdig.

Er det å være krenket en sykdom?
Det er i alle fall ikke sunt. Begrepet forveksler det å være uenig (sunt men ubehagelig) med det å være såret (beviselig ikke sant) så slikt sett er det en feilslutning hos den krenkede. Eller en villfarelse om man vil. Den som er krenket er villfaren i sin logikk, og ser det som oftest ikke selv på grunn av et sterkt emosjonelt engasjement. Folk går i terapi for mindre, men på grunn av selvrettferdigheten fobundet med krenkelsen, er det antagelig svært vanskelig både å ymte frempå at den krenkede bør oppsøke hjelp, og også å ha krenkede i terapi.
Krenkelser minner slikt sett mye om personlighetsforstyrrelser. 

Hva da med traumer?

Et traume er i bunn og grunn ikke annet enn en dyp krenkelse. Og, som ved mindre krenkelser, blir traumet ikke bedre av at vi henretter den som påstås å ha skapt det. Det er kun den som lider traumet som kan hjelpes og ta tak i opplevelsen og fordøye den.

Dette betyr selvsagt ikke at en som forgriper seg på en annen eller utøver vold, skal gå fri. Selv om volden er av psykisk art. Men det er sjelden den krenkede har blitt utsatt for vold eller overgrep. Oftest består krenkelsen i noe som kan tolkes hit eller dit, og krenkelsen skal ofte brukes som ”bevis” for den krenkedes høyere moral. ”Jeg er krenket, derfor har jeg rett!”

En bønn til slutt

Kan vi slutte å strø om oss med dette ordet? Stoppe opp å se hvilken forbrytelse som har blitt begått, og hvem som tjener på å bruke ordet til å opparbeide seg en høyere moralsk posisjon?

Inspirasjonen til dette hjertesukket kom etter at jeg begynte å lese Maria Gjerpes blogg og bloggen til ”survivors” i psykiatrien, hvor en del kommentarer fra folk om krenkelser klart rammes av kritikken min om selvrettferdighet som moralsk maktmiddel.

Hva er galt med å være "proff"?

Da jeg var ung, hadde biler navn.
Bilene vi kjørte het Ford Mustang Shelby, eller kanskje mer sannsynlig, Ford Taunus GT.
Litt senere kom Golf GTI, og så tok det helt av.
Alle biler med respekt for seg selv skulle være kjøremaskiner, de skulle være verktøy for gutta som talte tienedels sekunder i fartsetapper. Denne trenden smittet over til fotoapparat, alle visste at et proff-kamera var bedre enn et amatørkamera. Og videre til verktøy og ja, det meste. Proff er bra, amatør er dårlig.

Denne trenden for forbruksvarer er en del av en større trend - profesjonaliseringen av samfunnet. Det finnes stadig flere yrker, og mange av dem er beskyttet ved lover eller forordninger, og de fleste har sin egen utdanning. Grunnen til dette er nok for det meste kunnskapssamfunnets klokketro på, ja nettopp, kunnskap.

Vi deler folk inn i to grupper, de som har peiling, og de som IKKE har peiling. Når noe er galt med bilen vår, spør vi en som har peiling. Denne måten å oppføre seg på henger nok sammen med at tingene vi omgir oss med er stadig mer kompliserte og spesialiserte.

Parallelt med profesjonaliseringen vokser interesseorganisasjonene opp. Hvert yrke, hver utdanning, sin fagforening. Skjønt fagforening? Ta heismontørene. Deres fagforening er opptatt av at medlemmene skal ha best mulig vilkår i samfunnet. For å få til dette, gjennomfører foreningen med ujevne mellomrom streiker som lammer langt ut over heisbrukernes rekker. Og for å få til effektive streiker, må alle som monterer heiser være organisert i foreningen, for foreningen har ikke makt over andre enn sine medlemmer. Så den jobber iherdig med sertifiseringsordninger og avtaler som skal hindre andre enn medlemmene å utføre heismontør-arbeide. Litt mer enn en vanlig forening, altså.

Men har vi hørt om noe lignende før? Javisst! I middelalderen hadde vi den samme trenden etter en lang periode med fred og fordragelighet i Europa. Folk ble gruppert etter hva de drev med, og det skulle helst være kun en ting. Skomaker bli ved din lest! var omkvedet. Så skomakerne forble skomakere, og slo seg ned i Skostredet, og var med i skomakerlauget og gikk gradene fra lærling til svenn, til mester. Så fikk de skomakerbarn, som slo seg ned litt lenger ned i gaten, og slik ble Skomakerstredet til Skomakergaten. Helt nederst bodde de riktig gamle skomakerne, som i sin senilitet snakket med tøfflene sine.

Og hvis du er i tvil, dette systemet er årsaken til navnene på våre importerte universitetsgrader. Svenneprøven er bachelor-eksamen, og Mesterprøven er, vel Master-eksamen. Disse prøvene ble bevis på at du var kyndig, og ble inngangsbilletten til et yrke og en jobb, en karriere og et liv.

Nå begynner problemene. For hvem bestemmer hva som er nyttig kunnskap til disse yrkene? Jo, yrkene selv. Og hva er laugenes fremste interesse? Jo å maksimere posisjonen til sine medlemmer. Hvem går det ut over? Tja, alle, egentlig.

Det var om lag et tyvetalls laug av betydning i Europa på den tiden, og de hadde jernhård kustus på sine medlemmer, slik at all yrkesutøvelse ble kontrollert. Skulle samfunnet satse på å bygge opp en region, ja så inviterte man laugene til å etablere seg der. Litt som man bygger et storsenter i regionene i dag. Men laugenes ambisjoner stoppet ikke ved det å ha makt over medlemmene og bestemme tilgjengeligheten av tjenester til befolkningen. De ønsket også politisk innflytelse.

Laugene argumenterte for, og fikk som oftest, plasser i byrådene rundt om i Europas bystater, og senere ved kongens bord i nasjonalstatene. På denne måten kunne de stramme kontrollen over tilbudet av tjenestene sine til befolkningen, hele tiden med sikte på å maskimere utbytte til medlemmene. Laugene tok altså vare på sine.

Det var møter og komiteer, rimelig husvære, gode avtaler om rimelig mat, gårder i by og på landet. Apropos det siste, så hadde Bergens bakerlaug jordeiendommer som var med på befeste dets makt og profitt ved å gi gårdsutbytte. Dette lauget er det siste av de opprinnelige middelalderlaugene i Norge, og det mistet sine spesielle rettigheter først i 1894. (Og etter å ha protestert helt til høyesterett.)

Men tilbake til disse Svenne- og Mesterprøvene. Hva var nå dette for noe tull? Jo, det var intet annet enn opptaksprøver til laugets ulike hierarkiske nivåer som bestemte din yrkesutøvelses omfang, og inntekt.

Det du måtte kunne for å bestå prøvene var på en god dag det som trengtes for å utøve faget, og på en dårlig dag tilfeldig nonsens som lauget mente var nyttig, for – eh – lauget. For eksempel måtte du kunne på rams en hel rekke symboler som lauget brukte for å kommunisere med sine egne. Hvert laug, sitt røverspråk, som de beskyttet mot innsyn.

Så kommer opplysningstiden i Frankrike. Vel, egentlig hadde opplysningstiden vært der hele tiden, men en uhellig allianse mellom kirke og stat og laug lammet hele den frie tanke med undertrykkende vås forkledd som Guds forordninger, kongens klokskap og laugenes erfaring.

Men altså, franskmennene gir seg ike, og kaster om kull hele samfunnsordenen med begrunnelsen at den ikke er fundert på den sunne fornuft. I kjent fransk tradisjon, ender den sunne fornuften med en revolusjon som stort sett kapper hodene av alle Frankrikes kloke hoder, men det er en annen sak.

I Norge og i resten av Europa, oppløses de politiske og samfunnsmessige båndene til laugene, men ikke de faglige, og slettes ikke strukturen på tjenestene til laugene. Bergen har hatt bakere fra i middelalderen og frem til i dag, laug eller ikke. Men bakerne i Bergen har i dag få store utsalgssteder, og bransjen er overtatt av opplysningstidens sunne fornuft ved at de fleste av Bergens brød bakes på store fabrikker og selges på Rema/Rimi.

Dette er helt etter opplysningstidens ånd, og fører verden videre. Alle fra Jean Jaques Rosseau til Adam Smith applauderer.

Individet mot røkkla - Gregory House, Sherlock Holmes, Hercule Poirot
Mens du i et laug må oppføre deg som lauget har bestemt, og tilby de tjenester lauget har bestemt, på måter som – lauget har bestemt, fantes det selv i middelalderen tilbydere av tjenester som IKKE var organisert.

Disse var enkeltstående bønder, omreisende håndtverkere og artisaner, eller folk som rett og slett ikke ønsket å ensrette hode og hånd for et medlemskap i et laug. Opplysningstidens ånd sier at den generelle og allmenngyldige kunnskap alltid vil seire over den anvendte og faglige kunnskap. Ren matematikk genererer både nyttige og unyttige resultater for en ingeniør, men uten ren matematikk ville ingeniøren bli stående på stedet hvil.

Og her er vi ved sakens kjerne rent filosofisk. Laugene drives etter et maktprinsipp, og har følgelig ingen interesse av å investere i endring som rokker ved laugets posisjon. Lauget virker således konserverende både på fagets form og innhold. Dette ser vi tydeligst når teknologi endrer rammebetingelser for et laug, som det gjorde i tilfellet med luftskipskonstruktører, kullgruvearbeidere, kabinpersonale og heismontører. Da er det de med vidsyn og flerdimensjonal kunnskap som overlever og bringer faget videre. Det er alltid generalistene som vinner i Darwins spill om utvikling. Og mens vi er inne på Darwin: Mannen var en ape rent akademisk - en ren amatør uten laugstilknytning.

Hva kaller vi slike folk? Hva har Gregory House, Sherlock Holmes og Hercule Poirot. til felles? Jo de er gode i det de gjør fordi de er drevet av en nysgjerrighet for oppgaven. De krysser alle de tradisjonelle laugsgrensene og er helt i forkant kunnskapsmessig. De forsyner seg alle grådig av opplysningstidens vertøykasse.

Gregory House er sjef for diagnostisk medisin, en ikke-eksisterende disiplin. Legevitenskapen har ingen overbygning som opererer på tvers av disiplinene. Derfor må du vente i 4 uker på å ta røntgenbilde av kneet ditt. Og hvis ortopeden ikke finner ut hva som er galt, så er det ingen Dr. House som sender deg rett inn i en MR-maskin.

Sherlock Holmes er en vanlig borger som benytter seg av sine rettigheter som vanlig borger til å være på rett sted til rett tid. Politiet har ikke de samme rettighetene og styres av en sentral vilje og begrenses av byråkratiske rutiner. Sherlock benytter seg også av sine betydelige kjemi-kunnskaper som ligger 50 år forut for politiets.

Hercule Poirot overskrider alle faglige grenser i sitt arbeide som er basert på den rene, sunne fornuft. Han er et sant barn av opplysningstiden. Vi elsker disse romanfigurene fordi de får resultater, og de er ikke hindret av laugsvesenets snusfornuft, men baserer seg på generell kunnskap – noe vi alle har i større eller mindre grad.

Altså kan vi alle identifisere oss litt med disse figurene. En annen fellesnevner er at de er amatører. Ordet betyr en som elsker det hun gjør. En amatør som House diagnostiserer ikke på overtid fordi han får mer penger, men fordi han elsker utfordringen. Hercule slutter ikke å bruke ”de små grå cellene” klokken 15:30. De surrer rundt til han har løsningen. Sherlock bruker ikke kokain for å bli kåt på en nattklubb, men for å fjerne de grensene som vanen setter for tankens frie og klare flukt.

Disse brysomme amatørene bruker hele seg i sakens tjeneste, de gir 120% som det heter når en lønnsarbeider gjør det samme. Så hva er å foretrekke, en amatør eller en laugsmann?

Who you gonna’ call?  
Har vi laug i Norge i dag? Laugsvesenet ble avskaffet tidlig på 1800-tallet i Norge. Men ble erstattet av fagforeninger og bransjeorganisasjoner. Laugsvesenets tankegods overlevde i beste velgående innen private bedrifter og på læringsanstalter.

Lojaliteten blant de moderne laugsmedlemmene er like sterk som i middelalderen. Den gang var fysisk avstraffelse en av metodene som sikret lojalitet, nå er det gruppefølelsen og den såkalte yrkesstoltheten. Spør en gruppe lærere om hvorfor de har så lang sommerferie, så merker du straks at de står skulder ved skulder for å forsvare en ”faglig rettighet” – eller en laugsordning.

Det geniale med laugsvesenet, nå som i middelalderen, er at den gir medlemsfordeler. Dagens ”LO-favør” ordning er en primitiv form, lærerenes arbeidstidsordning og heismontørenes avtaler er en mer avansert form.

Konkurransetilsynet klager over høyt prisnivå blant de yrkene som angivelig ikke er laugsstyrte – de såkalte ”frie yrker”. (Konsulenter, advokater, eiendomsmeklere, for å nevne noen.) Tilsynet ønsker å bedre dette ved å oppfordre til mer konkurranse gjennom dialog med bransjeorganisasjonene. Ehh… er de historieløse der borte? Hver gang man leser ”bransje” og ”forening” i samme setning bør man tenke ”laug”. Da faller som regel brikkene på plass.

Tro nå ikke på reklamen. Det er ikke sant at badet ditt lekker om ikke en laugsarbeider har laget det. Strømmen kortsluttes ikke hvis ikke en laugselektrikker har skrudd opp stikkontakten din, og nybakte boller smaker bedre enn de fra en bakermester.

Hvis du er syk, ring til House, hvis datteren din er bortført, skriv til Sherlock, og er noen myrdet i biblioteket ditt, send bud på Hercule!