De krenkede

I riktig gamle dager trodde man at man kom nærmere
Gud ved å piske seg selv. Så det at å være krenket
forbindes med høy moral er ingen ny ide. 

La meg bare si det rett ut. Jeg har ingen ting til overs for de krenkede. La meg forklare hvorfor.

Når du er krenket er du selvrettferdig, og du fremstår som om du har krav på sympati – du forlanger oppreisning for en urett begått mot deg. På bergensk kalles det å være ”brelete”.

Underforstått når du sier ”jeg er krenket” er kravet om at andre skal be om unkyldning for dine egne emosjonelle reaksjoner i en eller annen situasjon.

Dette er til forskjell fra om du er såret, eller skadet. Om du er året eller skadet, vekker du omsorgsgenet til dine medmennesker, og du blir tatt hånd om. Men er du krenket har du ingen slik rett. Krenkelsen går mest på din egen overfølsomhet, og ikke på den andre eller samfunnet.

Det er lett å se hvorfor dette må være riktig. Hvis den krenkede skulle ha rett på oppreisning, ville det – siden krenkelsen er en høyst privat opplevelse – alle og enhver påstå seg selv krenket og gjøre krav på vår omsorg. En snarvei til folks medfølelse finnes ikke.

Krenkelser hører sammen med æresbegrepet. Jeg har påstått ovenfor at det ikke er noe som har gått i stykker eller blitt skadet ved en krenkelse. Men det er jo ikke helt rett. Det som ødelegges ved en krenkelse er oftest individets selvbilde av seg selv som god. Men et selvbilde er kun en maske, en rolle vi ifører oss ovenfor andre.

Logikken bak mange opplevde krenkelser er av typen ”Jeg er da bare snill, så når jeg gråter må det være fordi du er slem mot meg!”

Det er å hoppe bukk over mange ledd. For at du skal straffes for å skade noen, kreves forsett, en handling og et resultat. Den krenkede hopper bukk over de to første, og tar snarveien rett

i mål og vifter med resultatet og håper at ingen ser at de to første mangler.

Krenkelse er altså en voldhandling som offeret påfører seg selv, uavhengig av andres forsett eller handling.

Det å kreve den ene straffet for et resultat på den andre med kun resultatet som bevis holder ikke verken moralsk eller logisk.

Den krenkede prøver gjerne å bevise en årsakskjede ved krenkelser gjennom å snakke om at den som krenket ”gjorde noe vondt mot meg!” Ofte er slike vondter noen ord i en samtale, eller mangel på handling, eller handling som ikke er sårende, men som kan tolkes som sårende – og tydelig blir tolket slik av den krenkede.

Og her avsporer ofte diskusjonen av en krenkelse. I stedet for å avvise krenkelsen som urimelig, begynner de fleste empatiske menensker å diskutere hvorvidt det som skjedde var sårende. Denne diskusjonen sporer igjen av ved at man innfører en subjektivitet i det å såre – man gjør såret til et virtuelt sår – et ikke synlig sår. Når man har gjort det – og de som skal vurdere har latt seg – gjennom følelsen av å være åpne og empatiske – lure til å tro på usynlige sår, kan den krenkede vinne frem ved å vise resultatet av sårene – nemlig det hun har lidd på grunn av såret selvbilde.

Det fine med virkelige slosskamper og virkelige sår, er at de kan fotograferes og folk kan se og ta på dem.

Virtuelle sår er kun en egenskap ved den som påstår å ha dem, og ikke virkelige i det hele tatt.

Det å tillate virtuelle sår er å påføre den krenkede enda mer lidelse ved å ta galskapen deres på alvor.

En gang krenket alltid krenket.

Den krenkede, særlig hvis vedkommende får støtte gjennom at andre ”ser” hennes usynlige sår, blir gjerne permanent krenket og derigjennom selvrettferdig.

Er det å være krenket en sykdom?
Det er i alle fall ikke sunt. Begrepet forveksler det å være uenig (sunt men ubehagelig) med det å være såret (beviselig ikke sant) så slikt sett er det en feilslutning hos den krenkede. Eller en villfarelse om man vil. Den som er krenket er villfaren i sin logikk, og ser det som oftest ikke selv på grunn av et sterkt emosjonelt engasjement. Folk går i terapi for mindre, men på grunn av selvrettferdigheten fobundet med krenkelsen, er det antagelig svært vanskelig både å ymte frempå at den krenkede bør oppsøke hjelp, og også å ha krenkede i terapi.
Krenkelser minner slikt sett mye om personlighetsforstyrrelser. 

Hva da med traumer?

Et traume er i bunn og grunn ikke annet enn en dyp krenkelse. Og, som ved mindre krenkelser, blir traumet ikke bedre av at vi henretter den som påstås å ha skapt det. Det er kun den som lider traumet som kan hjelpes og ta tak i opplevelsen og fordøye den.

Dette betyr selvsagt ikke at en som forgriper seg på en annen eller utøver vold, skal gå fri. Selv om volden er av psykisk art. Men det er sjelden den krenkede har blitt utsatt for vold eller overgrep. Oftest består krenkelsen i noe som kan tolkes hit eller dit, og krenkelsen skal ofte brukes som ”bevis” for den krenkedes høyere moral. ”Jeg er krenket, derfor har jeg rett!”

En bønn til slutt

Kan vi slutte å strø om oss med dette ordet? Stoppe opp å se hvilken forbrytelse som har blitt begått, og hvem som tjener på å bruke ordet til å opparbeide seg en høyere moralsk posisjon?

Inspirasjonen til dette hjertesukket kom etter at jeg begynte å lese Maria Gjerpes blogg og bloggen til ”survivors” i psykiatrien, hvor en del kommentarer fra folk om krenkelser klart rammes av kritikken min om selvrettferdighet som moralsk maktmiddel.