Er medmenneskene utryddet?

Her om dagen så jeg en film hvor en ung dame banket på døren til naboen sin. I hånden hadde hun en tom kopp. Naboen åpnet, de utvekslet noen hyggelige ord, og så fortalte hun hvorfor hun var kommet.

Hun trengte sukker, og lurte på om naboen kunne fylle koppen hennes.

Naboen, som var en kjekk ung mann, svarte at det kunne han selvfølgelig, og inviterte henne inn. Så gikk de på kjøkkenet, hvor de pratet hyggelig om hvor fint han hadde det, og så fikk hun sukker i koppen sin.

Men hun fikk også noe annet, hun fikk hans blikk, hans varme og hans vennskap. For det gikk ikke likere enn at han skulle ha selskap helgen etter, og hun ble selvfølgelig invitert.

Hvordan det gikk videre, husker jeg ikke. Men jeg vet at dette er en historie som skjer oftere i amerikansk film enn i norske trappeoppganger. Hvorfor det?

Jenta, la oss kalle henne Line, skulle selvfølgelig ha gått i butikken, til de som selger matvarer profesjonelt, for å få tak i sukkeret hun trengte til kaken sin.

Der ville hun ha blitt filmet idet hun gikk inn, hun ville fått en forseglet pakke med varefakta på, hun måtte stå i kø, men til slutt kunne hun betale penger og få kvittering slik at alle visste at sukkeret nå var hennes. Til slutt kunne hun filmes en gang til idet hun forlot butikken med sukkerposen.

Men, som ved all profesjonell virksomhet, så er det en hake.

Butikker finnes bare på visse steder, de er bare åpne til visse tider, og selger bare hele sukkerpakker. Noen har sure kassadamer også. Felles for dem alle er at de skal ha penger for varene de gir fra seg.

Det fine med naboen til Line, la oss kalle ham Ben, er at Ben er rett over gangen, han smiler til Line på ordentlig, ikke bare fordi han har gått på smilekurs, men fordi han synes Line er søt. Han gir henne gladelig sukker, fordi han har til overs, og hun spør.

Han skal ikke ha noe tilbake. Men han får noe tilbake likevel. For Line smiler til ham, prater med ham, og vi kan tenke oss at et gryende vennskap oppstår.

Han har ingen åpningstider, ingen varefakta, ingen prislapper, ingen overvåking. Og kanskje det viktigste, hvis det passer ham, kan han si: Nei, dessverre har jeg ikke sukker!

Dyrestudier har vist at enkelte dyr i det fri hjelper hverandre og samarbeider. Selv om nytteverdien for det enkelte dyr der og da kan være vanskelig å få øye på. Dyr er altså ekte medmennesker.

Men hva med menneskene?

I vårt samfunn er det gjevt å være proff.

Ordet proff er slang for ”profesjonell” som betyr å oppføre seg slik profesjonen dikterer. Og profesjonen er en laugsordning som skal sikre at de som duger til noe, maksimerer sin posisjon i samfunnet. 

En bivirkning av dette er standarder og avtaler som bestemmer hva du skal få og hva du skal betale for det. Så har vi et marked som skal sikre konkurranse, slik at betalingen laugene får stemmer med det kundene er villige til å betale. *

Mange synes dette er en ordning som er både trygg og god. En butikk er proff, den gir deg garantert rent sukker, garantert 1 kilo, og det koster det samme i alle Kiwi-butikker. I åpningstiden.

Ben’s sukker derimot, kommer gratis om kvelden med et smil - men uten garantier.

Line kan ikke vite om Ben er forkjølet og nøs oppi sukkerskålen.

Men Ben er noe en butikk aldri kan bli – uansett smilekurs. Ben er et medmenneske. Han hjelper Line gratis fordi – fordi! Det er ingen grunn til at han gjør det. Det bare kjennes riktig.

Han tjener ikke penger på det, han taper på det, men gjør det likevel. Og han smiler.

Og nei, Line flørter ikke med ham, lover ham ingen ting, og gir ham ingen ting annet enn vennlighet og menneskelig interesse. Ingen klining, kyss eller sex. Du kan ikke si EN egennyttig ting om Bens reaksjon. Han meler ikke sin egen kake ved å gi Line sukker til hennes.

Mange av mine bekjente vil riste på hodet. Fra deres ståsted er dette en historie hvor viktige ting er utelatt. Noen vil si at all samhandling har økonomiske konsekvenser, andre vil si at selvsagt handler Ben strategisk i et kjønnsmarked, og andre igjen vil si at historien er naiv.

Disse folkene tar ikke inn over seg at medmenneskelighet er en egenskap – den skapes på egenhånd uten andre mer grunnleggende motiv som sex eller makt eller penger. Teorien om grunnleggende motiv er antagelig feil. Vi har mange motivsystem i hodet som jobber i parallell. En av dem handler om å være der for andre.

Alle vet at samfunnet er opptatt av penger, makt og sex. Men hva med medmenneskelighet? Er det en egenskap som blir satt pris på? Jens Stoltenberg har ved et par anledninger rost frivillige organisasjoner, kong Harald nevner de frivillige i nyttårstalen. Men hva er det de sier? Jens lovpriser ARBEIDET de gjør uten å ta seg betalt. Jens synes det er flott at noen jobber profesjonelt gratis, så slipper han å bevilge penger fra staten. Det er å snu verden på hodet. Poenget med de frivillige er jo ikke at de gjør gratisarbeide, men at de ønsker å være medmennesker. Det hadde ikke statsministeren skjønt.

Og hva sier de frivillige organisasjonene selv? Er de opptatt av å dyrke frem medmenneskeligheten i medlemmene? Børge Brende, generalsekretær i Røde Kors, sier at frivillighet er medmenneskelighet. Dette lukter ikke bra. Jeg tror han forsøker å sette medmenneskelighet i boks. Frivillighet er bare en av mange egenskaper ved det å være medmenneske. Ben ville sett rart på deg hvis du spurte han om han gav Line sukker ”frivillig”. Hæ? Hva mener du? - ville han sagt.

Børge Brende sier også at siden folk stiller opp for Røde Kors frivillig, så må staten gi Røde Kors penger. Hmmm… Så skal Ben også få penger av staten fordi han gav Line sukker??

Røde Kors er altså ikke så mye en organisasjon av folk som er flinke på å være medmennesker, men en organisasjon som vil ha penger for å gjøre ting som vanlige folk ville gjort gratis. Det betyr ikke at de som er med i Røde Kors ikke er flinke medmennesker, men det setter organisasjonen deres i et merkelig lys.

La oss sette opp noen kjennetegn ved det å være medmenneske. Du gjør noe fordi:

- Du føler sterkt at det trengs

- Du tenker ikke på at det koster deg noe å gjøre det

- Du gjør det du synes du må, på den måten du klarer

- Du tar deg ikke betalt for det

- Du skryter ikke av det – det er ”no big deal” for deg

- Du forventer ikke ”takk” eller at noen skal være fornøyd med det du gjør

Den gamle damen som ringer politiet når hun ser en beruset hjemløs en kald vinterdag blir ikke videre populær hos noen, hun er bare til bry, men hun redder kanskje et liv eller noen tær fra å fryse i stykker.

La oss i samme slengen sette opp kriteriene for å være proff. Du gjør noe som proff når:

- Du får betalt for å gjøre det, så du selger en bit av livet ditt til noen andre. Dette kalles ”arbeid”.

- Du lager en avtale om hva som skal leveres hvor, når og hvordan

- Du oppfører deg som leverandør og ser på andre som ”arbeigiver”, ”kunder”, ”klienter” eller ”brukere”

- Du oppfører deg i tråd med regler laget av det lauget/profesjonen du tilhører

- Du har ”arbeidstid” for det du gjør

- Du ikke lar arbeidet ”gå inn på deg”

Alle ser at dette ikke ligner på kriteriene for medmenneskelighet. Det er viktige skiller som går ved det at det styres av oppdrag, ikke av at du kjenner du må bry deg. At penger er involvert, og at lauget/profesjonen bestemmer hvordan du skal utføre arbeidet.

Men alle dere som leser dette ser antagelig også at det er slik samfunnet mer og mer blir – alt skal inn i ”ordnede former” det skal være byttelapp og garantiseddel og varedeklarasjoner på alt du betaler for. Og betale gjør du for det meste av det du trenger – varer som tjenester. 

Staten gjør til og med et poeng av at du skal betale skatt av tjenester du gjør folk hvis tjenestene dine ligner på de som profesjonelle ville tatt betalt for. Staten mener for eksempel, at hvis du er et aktivt medmenneske, så er du ”proff” næringsdrivende og skal skattlegges som andre proffe.

Vi lever i et profft samfunn, og på baksiden av prislappen henger det en liten varseltrekant hvor det står:

Advarsel: Prisen inkluderer ikke medmenneskelighet.