Hvem var Max Eden?

Ett av de få gjenværende fotografier av Max sammen med Adam og Eva.
Det var opprinnelig et Polaroid snapshot, men er retusjert senere.

For veldig, veldig lenge siden levde det en fyr som het Max Eden.

En fyr med mer enn vanlig sans for hagebruk.Han hadde tatt navnet sitt fra området han bodde i, nemlig det fruktbare landet like utenfor den Irakiske byen Najaf. Der var det utrolig bra å bo, eller, bo? Max kunne egentlig bare vandre ned til vannhullet noen hundre meter nedenfor der han vanligvis la seg til å sove i en liten hytte han hadde bygget i et tre. Der kunne han luske på dyrene som kom for å drikke, og snike seg innpå dem og kakke dem i hodet med en sten. Men det var mye bry med å partere og steke og brase et helt dyr, så vanligvis spiste han det han fant av frukt og grønnsaker, og kyllingfileer som han fikk av naboen sin i bytte mot stråmatter.

Hvorom allting er, Max levde et fredelig liv. Så en dag fikk han en ide om å lage en hage. Å flytte noen trær og busker. Og rive opp gresset med rot og hente grus fra elven for å lage gangstier. Alle lurte på hva han drev med, for ingen skjønte vitsen. Hvorfor skulle han begynne å styre og ordne med landskapet? Folk likte det som det hadde vært.

Midt i hagen sin lagde Max en eplehage. Han flyttet og plantet epletrær i en fin rekke. To fine rekker faktisk. En rekke med røde epler, og en rekke med gule.

Så en dag kom det to vandrere på besøk. Adam og Eva het de, og var riktig søte.
Eva var spesielt søt, syntes Max. Flott kropp, tenkte han, mens han plantet en ny stikling kirsebær. De spurte om det var OK å kræsje litt hos Max, og han sa "Seff! Slå dere ned. Men ikke legg mattene deres der borte, for der har jeg plantet reddik!"

Adam og Eva så rart på hverandre. Skulle de ikke kunne sove hvor de ville? Hva slags fyr var denne Max som flyttet på trærne og sa hvor de kunne gå og hvor de ikke kunne gå??
Dette hadde de aldri hørt om.

Eva ble sur, og sa til Adam. "Kom! Vi går videre!"
Men Adam ristet på hodet. "Nei, jeg vil se hva dette er for noe. Greit nok at fyren er sprø, men la oss se hvordan dette funker.."
- Nei! - sier Eva. Denne måten å være på vil ødelegge livene våre. Hvordan skulle det blitt hvis alle gjorde som Max?? Har du tenkt på det??
- Jammen Eva, det ER kult å ha redikker OG brødfrukt OG epler på samme sted! Husker du hvordan det var i Bagdad? Der måtte vi gå hele dagen for å finne alt vi trengte - her kan vi bare strekke armene ut og hente det fra hagen!
- ADAM, vi vil DØ! Hører du? DØ! Dette er ikke riktig! Hvis det hadde vært Guds mening at vi skulle holde på som Max, hvorfor hadde han skapt alle dyrene og plantene rundt oss da?? Døøøh!!
- Eva, nå er du urettferdig. Jeg vil bare være her litt og prate med Max. Føle grooven hans, lissom!

Og slik ble det. Adam og Eva studerte hagebruk hos Max, og dro tilbake til Bagdad og laget sin egen hage. Snart begynte alle å ta etter dem, og hele Irak ble fullt av hager. Det var ikke lenge før de lærte seg å skrive, så de kunne sette opp skilt med "Ikke tråkk på redikkene!" og "Nysådd åker! Hold deg unna!"

Da Eva var blitt en gammel og vis kvinne, satt hun oppe på Sfru-høyden og så utover elven som buktet seg nedenfor. Solen var iferd med å gå ned, og hun  tenkte store tanker. Hun tenkte på livet før hun og Adam traff Max. Hvordan de var fri, hvordan de kunne reise til kysten om sommeren, og inn i landet om vinteren. Hvordan de hele tiden så nye ting. Og så sørget hun over Adam. Han var drept i en slosskamp etter at noen menn hadde villet ha avleggere av en ny frukt han hadde laget. Adam hadde sagt "Nei, det er min frukt!" men mennene hadde ikke gitt seg, og det hadde endt med slossing.
Hun tenkte på følelsen hun hadde hatt første natten hos Max i hagen hans.

"Dette er starten på noe nytt og stort. Dette er starten på døden!"