by Paal Rasmussen on Wednesday, 21 September 2011 at 11:29
Vibeche Olsen skrev dette sitatet på FB-siden sin. Hun hadde funnet det på et mødrehjem. Et sted som hun sier "hvor barna ofte blir skilt fra foreldrene sine."
Hvilke tanker gjør vi oss når vi leser noe slikt? Jeg kan bare gi dere mine, men de er til gjengjeld både mange og sterke.
For det første er jo utsagnet tøvete. Alle forsøk på kjappe definisjoner på hva livet er, er dømt til å mislykkes. Gid det var så lett å si noe sant om livet!
Så livet er nok ikke et problem, slettes ikke et problem som skal løses og i alle fall langt mer enn et problem som skal løses. Men der er jo også den (anonyme) forfatteren enig.
Så baller det på seg. Livet er ikke et problem, men en virkelighet får vi vite. Livet er jo virkelig, jeg tror jeg lever, så ja, livet er en virkelighet. Livet kan være en drøm, og jeg kan ta feil av ting, og i så fall er ikke livet en enkel virkelighet, men en virkelighet med hvite eller sorte flekker. Blir jeg lurt på 1. april, så forandrer virkeligehten seg kjapt, og i etterkant av spøken, så ser jeg at det som var virkelig for noen minutter siden, ikke er det lenger. Så virkeligheten er definitivt ikke så stor som livet - et ord som jo rommer alt det vi er, opplever, drømmer om, føler og blir til.
Nå skal vi altså lære å mestre denne virkeligheten. Å mestre vil si å gå læra fra lærling til svenn, til mester og til slutt doktor. Det er åpenbart ikke riktig at livet er slik. Vi mestrer ikke livet, vi lever det. For hvis vi sier vi skal mestre det, så aksepterer vi jo at spedbarn ikke duger, og at vi gradvis går gradene til vi er utlært og skikket til å lære opp andre som doktorer i livet. Gamlingene ruler!
Ingen under 70 vil vel være enig i dette. Alle vil derimot være enige i at vi lærer ting underveis i livet, men ikke alle vil si at det gjør oss mer dugelige. Erfaring er en forvirrende mester.
Så begge de små setningene som er koblet sammen til et fyndord er ikke særlig "sanne". La oss si de i beste fall har 30% sannhetsgehalt hver. Koblet sammen, blir sannhetsgehalten 30% av en tredjedel, altså 10%.
Det er langt under pari for en leveregel, og på linje med "We are the champions" sunget på Brann stadion.
Altså en håpefull meningsytring, som sier mer om den som ytrer den enn om universets hemmeligheter.
Så hva kan vi fantasere om den som har koblet disse to halvsannhetene?
Antagelig har vedkommende hatt en god intensjon. Jeg tror at hvis man først gjør seg bryet med å lage fyndord, så ønsker man å formidle noe man selv tror er god og nyttig innsikt.
Så hvis et menneske synes dette fyndordet gir innsikt, hvilke hypoteser kan vi lage oss om vedkommende? La oss si det er en kvinne. "Vedkommende" blir så upersonlig. La oss kalle henne Desiree.
For det første kan vi si at Desiree tror på fremskritt, mestring og at det finnes riktige og gale svar i verden. Hele filosofien bak det å aspirere til å bli doktor grunnes jo på at du vet noe som ikke andre vet: forhåpentligvis - men ikke nødvendigvis - noe den andre har bruk for.
Så Desiree tror man kan mestre virkeligheten - eller i alle fall at det er hennes oppgave å prøve på.
Samtidig sier hun at livet ikke er et problem - antagelig mener hun at hvis du har problemer så skal du ikke ta dem alvorlig, men ta deg sammen og lære deg å akseptere at problemene er del av virkeligheten og at du skal mestre dem.
Litt sånn "Synd på deg, men kan ikke hjelpe deg - du må hjelpe deg selv!"
Så Desiree er i virkeligheten ganske nedlatende i all sin fynd og klem.
Hun vil at de som ser problemer i livet skal ta seg sammen - "du skal" sier hun - og så skal de lære seg å mestre livene sine.
Hva vil det si å mestre selve livet? Vi har før sett at det jo ikke henger på greip å si noe slikt, men hva kan Desiree ha hatt i tankene? Hvordan ser et menenske ut som mestrer livet?
Antagelig klager det ikke. Et kjennetegn ved folk som OPPLEVER problemer i livet er jo at de forteller andre om det, og prøver å løse problemet ved å gjøre det litt til andres problem også. Så Desiree er lei av at folk bryr henne med problemene sine. Hun vil at folk skal ta seg sammen og mestre livet sitt. Først og fremst ved å holde kjeft.
Men Desiree ville ikke kjenne igjen seg selv i denne analysen i det hele tatt, for hun har jo hengt opp plakaten for å hjelpe, og ingen er så uskyldsrene som hjelpere. Vi forventer ekte oppofrelse og u-egennyttig oppførsel av hjelpere, noe Desiree er helt enig i. Desiree er godheten selv, litt rund og trivelig, halvlangt hår, alltid et smil på lur, og hun er flink til å gi varme klemmer. Hun synes Dyrberg&Kern halskjeder passer godt til angoragenseren som er myk og varm å ta på.
Hvis man mestrer noe, så går man gradene. Første skritt er å erkjenne at man ikke vet noe, er inkompetent. Hvis man tror man vet noe, må den innsikten fjernes. Alle lærere kan fortelle anektdoter om elever som har "false beliefs". Som jenta som trodde penger kom fra minibanken, eller gutten som trodde spaghetti vokste i jorden. Disse kunnskapsfragmentene må fjernes, og novisen må erkjenne at han ikke vet i ærbødighet til mesteren.
Så underdanighet er den første dyd i det å mestre livet. Man må være ydmyk, som det heter nå til dags.
Desiree tror på ydmykhet. Disse som hun skal hjelpe er ofte sta, gjør ikke som hun sier, eller følger ikke rådene hennes, og krangler med henne. Tror de vet best. Desiree blir sliten av slikt, for hun vet at når klientene hennes ikke tar tak i problemene sine så er det lite hun kan gjøre for dem. De må ville endring, og endring starter med ydmykhet.
"Man kan ikke mestre hvis man ikke lytter til andre!" Sier Desiree mens hun henger opp plakaten sin med dobbeltsidig tape.
Det som står på plakaten er så åpenbart sant for Desiree at hun aldri har stoppet opp og tenkt på om henns ønske om at andre skal mestre livene sine kanskje er et overgrep. Ja at selve hennes gode intensjon er et overgrep på det gode livet hun ønsker de andre skal ha.
Hvorfor ønsker Desiree at andre skal ha det godt? Vi vet fra forskning at dyr hjelper hverandre, og at den samme oppførselen oppstår i mennesket- antagelig som et grunnleggende sosialt instinkt. Så det å hjelpe gjør godt. Desiree føler seg god inne i seg når hun hjelper. Problemet er at Desiree tjener penger på å hjelpe, og da må hun hele tiden finne nye folk som hun kan utøve yrket sitt på. I naturen ville hun ha hjulpet når det trengtes eller noen spurte, men nå er hun et "tilbud" - hun har en jobb hvor hun blir vurdert etter hvor mange hun hjelper og kanskje hvor mye hun hjelper dem.
De flinke på jobben til Desiree hjelper mange, og de som blir hjulpet er veldig takknemlige. Det ser kollegene til Desiree opp til, og sjefen belønner dem. Så hele systemet rundt Desiree former hennes tro på at å hjelpe ved å tilby hjekp er bra, og at man må "stå på" til man får resultater - altså at de man hjelper sier at de er fornøyde. Litt som en kelner som maser om at gjestene må ta for seg så de går mette og glade fra bordet.
Desiree har aldri tenkt tanken at dette kanskje ikke har så mye med ekte medmenneskelighet å gjøre som det har med å være i en profesjon som proff hjelpearbeider å gjøre. Hun føler at hun får brukt hele seg i jobben, og de fleste netter sover hun godt. Hun føler ikke at hun har solgt hverken sjelen sin eller prinsippene sine. Hun hjelper mennesker å mestre livene sine, og synes hun har et meningsfylt liv.
I bokhyllen har hun en del bøker fra studietiden, og noen titler som har kommet til senere. Som "Alkymisten", bøker om selvledelse, positiv tenking, Sissel Grans bøker om kjerlighetens porter, og noen bøker om Isfolket. Egentlig leser hun ikke så mye, er mer opptatt av kultur, (hun har abonnement på teateret, og passer på å få med seg de filmene som kritikerne roser. Hun går også på kunstmuseet hver gang det er en ny stor utstilling) og så liker hun å lage mat sammen med gode venner.
Så Desiree er et helt normalt menenske. Ikke dum, ikke selvisk, ikke nevrotisk - det er i det hele tatt ikke så mye å sette fingeren på ved Desiree. Ja, hun er litt for romantisk, hun gråter lett med klientene sine, noen ganger er hun sliten og får ikke sove, men i det hele lever hun et godt og nyttig liv. Vi kan ikke ta henne for noe som helst.
Hadde det ikke vært for plakaten.
For etter at hun hengte opp den, begynte ting å skje. Noen på jobben kommenterte at det var godt sagt. Andre sa "Ja det er jo egentlig dette vi driver med!" Og jommen kom ikke sjefen innom å sa at "Hmm. Desiree, jeg tror vi bruker dette som slagord for virksomheten vår! Med din tillatelse, selvfølgelig."
Nå sover ikke Desiree så godt lenger, fordi hun går og lurer på om det egentlig VAR så godt sagt, og om alt oppstyret rundt plakaten hennes gjør henne for synlig. Desiree tror noen av kollegene ler av henne bak ryggen hennes, antagelig fordi hun tar seg selv for høytidelig. Ja, for det var ikke SÅ alvorlig ment. Det var nærmest en impulshandling. Ordene liksom bare formet seg selv, og så hadde hun hengt dem opp.
Ikke for å vise at hun var bedre enn noen, men fordi hun ble inspirert av sine egne tanker den dagen. Og hun ønsket å ta vare på øyeblikket.
Men nå vet alle at det er hun som har laget slagordet som sjefen sier "Vi skal legge oss på minnet."
Og i går var det et ungt par innom. Og de hadde pekt på plakaten hennes. Og de hadde begynt å le.
Da hadde Desiree begynt å gråte. Hun fikk ikke sove den natten. Hun lå og tenkte på jobben. På hvordan folk trodde at hun trodde at hun var noe. Hun måtte nesten le av hvor innfløkt det var blitt. Men hun fant ingen utvei. Hun kunne jo ikke gjøre det om igjen. Og slettes ikke ta tilbake ordene. Folk ville tro hun var gal.
Hun sto opp tidlig. Før de andre. Stelte seg. Sminket seg, og tok på Dyrberg&Kern halskjedet sitt over den rosa angoragenseren. Så tok hun bussen til jobben og låste seg inn. Hun var alene der. De andre kom ikke før om en time. Hun satte seg ved datamaskinen og begynte å skrive.
Hun husket ikke stort av resten av dagen, den hadde forløpt som en drøm. Men hun husket at sjefen hadde kommet innom og sagt det var synd med oppsigelsen, men at han hadde lagt merke til at Desiree hadde sett sliten ut i det siste. Ingen av kollegene hadde bedt henne bli, og hun fikk en glimrende attest hvor sjefen gjorde et poeng av at Desiree hadde vært en viktig bidragsyter til å forme virksomhetens nye identitet.
Nå ville livet at Desiree døde like etterpå i en ulykke. Det vedkommer ikke historen, men jeg kan nevne at på gravstenen hennes fikk broren hennes gravert inn et flere tusen år gammelt sitat:
Livet er ikke et problem som skal løses, men en tilstand som skal erfares. - Buddha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar